Hvordan kan arkeologiske funn overleve inne i eller under massive isbreer? Vel, sannheten er at det kan de ikke. Isens konstante bevegelse ødelegger funnene og de sørgelige rester ender opp ved utmunningen av breen. Når man hører om spennende funn fra isbreer, så pleier disse funnene derfor ikke å være så gamle, f.eks. forsvunnete fly eller soldater fra 1.verdenskrig.
Heldigvis for os brearkeologer så er det ikke all isen i høyfjellet som beveger seg. Hvis all isen hadde beveget seg, ville vi ikke hatt noen jobb! Det finnes felt med ubevegelig is som ligger inntil overkanten eller siden av breer. Det finnes også frittliggende isfonner, som er ansamlinger av is, som ikke beveger seg. De er fantastiske oppbevaringssteder for gjenstander, som en gang for lenge siden ble tapt i snøen.
Den store forskjellen mellom en bre og en isfonn er at en bre beveger seg, mens en isfonn ikke gjør det. Imidlertid kan ismasser veksle mellom å være isfonner og isbreer over tid. I et kaldere klima, som under den lille istiden (ca. 1550-1750), kunne isfonner øke så mye i størrelse at de nådde en tykkelse på 25-30 m og begynte å bevege seg, dvs. bli en bre. Alle isbreer har begynt som isfonner.
Selv når isen ikke beveger seg, er isen en vanskelig funnkontekst å forstå for arkeologene. Isfonner reagerer raskt på endringer i klima, særlig vinternedbør, sommertemperatur og vindretning og -styrke om vinteren. Selv om gjenstandene opprinnelig ble mistet i snøen, så har mange av dem smeltet ut av isen en eller flere ganger siden da, og blitt dekket på nytt av snø og is. Det er grunnen til at de fleste arkeologiske funn blir funnet på bakken nær isen og ikke på isens overflate. Gjenstander blir som regel kun funnet på isens overflate, hvis smeltingen når is som ikke tidligere har vært berørt av smelting.
Det å oppdage arkeologiske funn som smelter ut av isen de opprinnelig ble frosset inn i, skjer kun når gammel is smelter. Slike funn er derfor ganske sjeldne.
Mange funn flyttes av smeltevann og/eller vind, og deler av samme gjenstand kan finnes med flere hundre meters avstand. Det gjør det vanskelig å forstå spredningsmønstrene for alle de gjenstandene som er funnet på funnstedene – ligger funnene på sin opprinnelige plass eller har de forflyttet seg?
En vesentlig faktor for hvor godt en gjenstand er bevart er hvor lenge den har vært ute av isen. Dette henger ofte, men ikke alltid, sammen med hvor lang avstanden er til dagens is – jo lenger vekk fra isen, jo dårligere bevart. Dette kan virke selvfølgelig, men noen ganger kan lokale forhold på funnstedet være positive for bevaringen av en gjenstand. Det kan f.eks. være en stor steinblokk, som samler ekstra snø, og som også gir skygge.
Ulike typer gjenstander bevares også ulikt, alt etter hvilket materiale de er laget av. Pilspisser av stein og jern holder seg godt, men er vanskelige å se i steinura, hvis det ikke også er et bevart pilskaft av tre. Tre, never og bein bevares best blant de organiske materialene, mens senesurring, skinn og tekstil brytes raskere ned.
Landskapene rundt isfonnene er veldig varierte. Noen isfonner ligger i «aktive» landskap, f.eks. bratte hellinger, hvor stein beveger på seg. Andre ligger i flatere områder med aktiv permafrost. Slike aktive geomorfologiske prosesser medfører dårlige bevaringsforhold for arkeologiske funn.
Det trengs mye mer forskning for å oppnå sikker kunnskap om hva funnene fra isen kan fortelle oss om den menneskelige aktiviteten på stedet i gammel tid.